Tiden leger alle sår av Anne- Lene Frestad vant førstepris.
Traofen gratulerer. (Les også om Nullvisjonen)
Tid kommer og tid går. I dag er i går fortid, mens tiden sakte men sikkert tikker seg nærmere og nærmere morgendagen. Fremtiden. tikk.....takk...tikk...takk, sukker klokka tungt. År, måneder, uker, dager, timer, minutter, sekunder, tideler, hundredeler, STOPP! Nei, det går ikke an det. Tiden kan ingen stoppe. Stadig tikker den seg videre. Lenger og lenger bort fra fortiden, men stadig nærmere fremtiden. Den gir seg aldri. Bare fortsetter inn i det uendelige. Lenger og lenger inn i seg selv.
Tiden er sin egen herre. Den kan ikke stoppes, ikke spoles tilbake, heller ikke skyves fremover. Det eneste vi vet med sikkerhet er at tiden alltid beveger seg fremover. Sekund for sekund for sekund, minutt for minutt, time for time, dag etter dag, måned etter måned, år etter år. Stadig nærmere en ukjent skjebne. Tikk... takk.. tikk.. takk....
Tone prøver å blunke vekk de varme tårene som brenner bak øyelokkene. Hun kniper øynene hardt igjen, men hun vet at ingenting vil være forandret når hun åpner dem igjen, selv om hun gjerne skulle ønske det var slik. Hun åpner øynene sakte igjen. Blikket faller på den livløse skikkelsen i sykehussenga. Silje ligner på en engel der hun ligger med foldede hender, og det lange lyse håret sitt flommende utover puta. Det gjør vondt å se deg slik. Hjelpeløs og sårbar, som en liten spurv i vinterødet. En ensom tåre sniker
seg sakte nedover de matte kinnene.
Hun føler seg så liten og maktesløs. Bare det var noe jeg kan gjøre for deg, sier hun matt til den hvite skikkelsen i senga. Tone får et glimt av seg selv i speilet over vasken. Speilbildet stirrer tomt tilbake på henne. Hun har våket over bestevenninnen tre netter på rad nå, og det har allerede satt sine spor.
Tone vet at det er en stor mulighet for at Silje kanskje aldri våkner igjen. Hun hadde overhørt en av legene snakke om henne.
Tone skulle ønske hun bare kunne glemme alt det vonde, men det var vanskelig når venninnen lå der i sykehussengen som en stadig påminnelse på alt. Hun stirrer tomt ut av vinduet på regndråpene som sakte strømmer nedover vindusruten, som tårer.
Hvorfor deg Silje? Det lurer jeg på. Hvorfor måtte det være akkurat deg? Du fortjente ikke dette. Jeg vet jo at hun ikke hører meg. Alt er bare så håpløst akkurat nå. Jeg puster tungt. Det var bare noen få dager siden du hadde tullet og ledd rundt. Du har alltid vært så glad i livet og nå lå du der i sykesenga livløs og blek og kjempet for å beholde det. Smerten inni henne var nesten ikke til å holde ut. Bare tanken på å miste Silje......
Dette skulle jo bli den beste sommeren i våre liv. Nå har den blitt til et mareritt i stedet for. Tone tenker tilbake til den kvelden for tre dager siden. Den dagen da alt gikk så fryktelig galt. Tone og Silje hadde begge rukket å få mopedlappen før sommerferien startet. Vi skulle ha det så gøy sukker Tone, mens sorte mascaratårer fortsetter å renne nedover de bleke kinnene hennes og ned på den hvite dyna.
Tone hadde avtalt å møte Silje slik at de kunne dra på fest sammen i nabobygda. De hadde gledet seg i mange uker til den festen. Det kom garantert til å bli ett av sommerens store høydepunkt.
Per skulle også dit. Han hadde nettopp fylt nitten og hadde egen bil. Silje var hemmelig forelsket i Per. Tone hadde aldri likt hverken Per eller noen av kameratene hans noe særlig, men hun visste hvor godt venninnen likte ham, så hun hadde virkelig prøvd så godt hun kunne å like ham for venninnens 'skyld.
Vi skulle egentlig kjøre dit sammen du og jeg, Silje. Du ringte meg i siste sekund og sa at Per hadde spurt om du ville sitte på med ham i stedet for. Du hadde takket ja. Jeg ble litt urolig. Per hadde rykte på seg for å være litt av en råtass bak rattet, spesielt med et par øl "innabords", men så var det jo ikke langt å kjøre dit. Hva galt skulle kunne skje på den korte strekningen? Dessuten var Silje smart nok til å si ifra hvis Per trådde for hardt på gassen. Jeg kjente Silje, hun ville ikke la ham finne på noe tull så lenge hun var der. Eller ville hun det? Tone ble plutselig veldig usikker.
Det var ikke langt til nabobyen. Ikke lenger enn fem-seks kilometer. Det tok meg ikke lenger enn femten minutter og komme meg dit. Dere var ikke der. Du hadde sagt at dere kanskje ble litt sene, så jeg ventet. Så på klokka på mobilen, og ventet enda litt til. Ingen kom. Jeg ble først sint og lei meg
fordi jeg trodde du hadde "sviktet" meg, men ettersom minuttene tikket seg av sted og ble til timer begynte jeg og bli urolig. Hvor ble dere av? Jeg ringte mobilen din, men det var ingen som svarte.
Jeg ble sittende å prate med Ole og Heidi, men klarte ikke å slappe av og kose meg. Mobilelefonene pipte og ringte i ett rundt oss. Det har vært en ulykke i svingen ved badevannet, ropte en bak oss. Alle visste hvor badevannet var. Det var ikke lenger enn fem minutter fra her. Vi pleide å gå dit og bade hver sommer Silje og jeg. Tones glade tanker ble brått brutt av skarpe stemmer.
Det er en svart Toyota, ropte Siri ivrig fra andre siden av rommet. Per kjører en svart toyota, gjør han ikke Tone? sa Heidi bekymret og blåste sigarettrøyken ut i det mørke rommet. Jeg så for meg den blankpussa svarte toyotaen til Per, som rånte nedover gatene hver helg. Jeg så for meg Silje, smilende og glad ved siden av ham i det han satte nøkkelen i tenningen og vred rundt. Jeg så for meg hvordan det glade ansiktet brått lå å vridde seg i smerte i bilvraket.
Tone...Tone...jeg hørte noen rope navnet mitt langt borte. Det var Heidi. Mobiltelefonen din ringer sa hun, og rakk den mot meg. Jeg bare satt og stirret på den en stund. Redd for hva jeg kanskje kom til å høre. Redd for at mine værste anelser kanskje var sanne. Heidi dyttet telefonen ned i handa mi. Du bør ta den sa hun rolig. Kanskje det er Silje. Jeg tok den sakte.
Det var ikke deg. Det var Arne fra klassen. Han hørtes redd ut, og hadde vanskelig for å prate. Det er Silje, sa han gråtkvalt. En ulykke. De, de kjørte av veien. Vi.....vi..lå rett bak dem stammet han frem. Arne hørtes ut som om han var i sjokk. Jeg trykket telefonen nærmere øret.
Bilen er totalvrak, hulket han. Ambulansen dro nettopp. Det er alvorlig, sa han stille.
Det føltes som om tiden sto stille et øyeblikk. Det tok litt tid før jeg virkelig oppfattet ordene. Trengte tid til å la dem synke inn. Jeg strammet grepet om telefonen. Kjente meg kvalm og svimmel, og måtte sette meg ned for å ikke falle sammen. NEEEEEI, ropte jeg! Ikke det! Alt rundt meg på festen stoppet opp. Musikken, dansingen, pratingen. Alt var helt stille. Alt jeg hørte nå var Arnes såre gråt i den andre enden av telefonen.
Hvordan.....? sa Tone og kjempet mot den vonde klumpen som vokste i
halsen.
Hun kjente seg nummen. Dette kunne ikke være virkelig. Det var
bare en vond drøm. Snart ville nok mamma rope "god morgen"
fra kjøkkenet, og alt ville forsvinne med en gang hun åpnet
øynene. Ingen mamma ropte. Ingen pappa som dultet borti henne
å sa at det var på tide å stå opp. Tone var
våken.
Hun husket Arnes skjelvende stemme som fortvilet prøvde å
forklare. De hadde
høy fart gjennom en sving. Bilen kom ut av kontroll og smalt
rett inn i fjellveggen foran oss sa han med skjelvende stemme. Jeg...jeg....jeg
tenkte at du ville like å vite det, sa han. Jeg husker Arnes kjæreste,
Bente, som gråt hysterisk i bakgrunnen, og Arne som hvisket noen
trøstende ord. Det ble stille en stund. Ingen av oss orket å
si noe. En tung og dyster stillhet. Jeg pustet inn, dypt og lenge. Følte
at det ikke kom nok luft til lungene. Det dunket hardt og vondt oppi
hodet. Jeg slapp endelig pusten ut. Langsomt. Spør etter Silje,
sa Heidi lavt ved siden av meg og dro i meg. Jeg klarte ikke ennå.
Var ikke sikker på om jeg ville like det jeg hørte.
Per? sa Tone med skjelvende stemme. Han greide seg ikke, sa Arne og
svelget tungt. Det var ingenting verken vi eller ambulansepersonalet
kunne gjøre for ham. Han hadde ingen sikkerhetsbelte som holdt
ham igjen da det smalt. Han fløy rett gjennom frontruta og inn
i fjellveggen. Døde momentant. Han hadde aldri noen sjanse. Jeg
beklager, sa han gråtende. Tone gråt også nå.
Den sorte maskaraen laget sorte striper nedover kinnene hennes. Heidi
grep handa hennes og klemte den hardt, mens Ole la armen trøstende
om skulderen min.
Tone stålsatte seg. Sssilje? Stammet hun frem. Hun hadde holdt
pusten. Ventet på det værste. Hjertet hadde dunket hardt
og vondt mot brystet. I hodet var alt bare kaos. Det føltes som
en ishånd hadde grepet henne om hjerte og slitt det i stykker.
Hun, hun lever, men bare så vidt. Hvis hun ikke hadde hatt på
seg sikkerhetsbeltet hadde hun vært død nå hun også
hvisket Arne. Legene gjør alt det de kan for henne nå.
Alt vi kan gjøre er å vente.
Tone ville ikke bare vente. Hun kunne ikke det. Hun måtte til
sykehuset straks.
Hun hadde ringt mamman sin, og fått henne til å hente henne
fra festen. Hun ble sittende som en zoombie i en slags tung døs
hele veien til sykehuset. Alt var så uvirkelig. Dette skjedde
liksom ikke med henne. Det skjedde ikke med Silje. Det var bare en ond
drøm. Alt det vonde ville være borte når hun våknet
igjen. Helt sikkert!
Hun åpnet øynene igjen, men de hvitkledde sykepleierne
og doktorene forsvant ikke. Den ekle sykehuslukten av medisiner og syke
mennesker forsvant ikke. Det lille rommet med den stygge sprinkelsenga
og trestolen der hun hadde sittet de siste dagen forsvant heller ikke.
Alt var her ennå. Silje satt ikke våken og smilende foran
henne. Tone satt ennå her og ventet. Hun ville sitte her så
lenge venninnen trengte henne. En sykepleier stirrer stadig på
apperatene foran seg. Hun gir Tone et medlidende smil. Det går
nok bra, skal du se, sier hun oppmuntrende. Du må ikke gi opp
håpet.
Om bare alt kunne blitt som før igjen, sukker Tone. Slik det
var før ulykken. Hun vet at ingenting noen gang kan bli som før.
De vonde tankene er i ferd med å spise henne opp innvendig. Jeg
orker ikke å miste deg Silje, hulker hun inn i dyna. Du må
kjempe! Hører du det?sier jeg og griper den spede handa hennes.
Vær så snill! Du kan ikke bare forlate meg her igjen alene.
Du får ikke lov Silje! Jeg trenger deg! Silje sier ingenting.
Hun stirrer bare tomt opp i taket. Ingen svar. Ingen reaksjon. Ingen
livstegn. Ingenting. Bare to sorte hull. Det er nesten som hun allerede
er død. Jeg og trykker hånda hennes forsiktig. Den er iskald.
Jeg blir sittende der å holde den en stund, som om jeg håper
på at hun vil finne den i det mørke hun kjemper mot og
gripe den. Du må være redd nå, tenker jeg. Alene i
mørke. Helt alene. Jeg sitter en stund og bare kikker ut av vinduet,
men må til slutt gi etter for søvnen.
Brått våkner jeg til lyden av løpende føtter.
Plutselig er alt bare kaos. Rommet er fullt av leger og sykepleiere.
Hjertemaskinen piper høyt og skjærende. Flere sykepleiere
stormer inn i rommet. En sykepleier dytter meg bestemt ut i sykehus
korridoren. Hva er det som skjer? Skriker jeg. Kan noen være så
snill å fortelle meg hva som skjer? Legene bare løper forbi
uten et ord. Gardinene blir trukket for. Mammaen din kommer styrtende
ned korridoren. Hva skjer? Gråter hun hysterisk. Jeg rister fortvilet
på hodet. Har ingenting å fortelle. Vi klemmer hverandre
hardt.
Etter mange timer med venting kommer endelig en sykepleier. Vi ser spørrende
på henne. Hun ser først rett på oss, så senker
hun hodet. Hun er.....Vi..vi gjorde alt vi kunne, sier hun med skjelvende
stemme. Hun, hun klarte seg ikke. Silje er død. Jeg beklager.
Ingenting kunne forberedt meg på de ordene. De lammet meg fullstendig.
Jeg var ut av stand til å snakke og tenke klart. Jeg kjente bena
gi etter under meg. Følte kvalmen presse på. Holdt hendene
for ørene. Ville ikke høre mer. Det var som om tiden sto
stille et øyeblikk. Som om den var frosset fast. Som et stillbilde
på tvskjermen. Bare at denne gangen kunne jeg ikke spole tiden
tilbake. Jeg kunne ikke spole Silje tilbake. Hun var borte nå.
For alltid. Ett nytt par sko står tomme. Jeg blir stående
å stirre på den lukkede døra der du har kjempet for
livet de siste dagene. Jeg trodde vi skulle gå ut den døra
sammen. Nå må vi gå hver vår vei, du og jeg.
Fra jord er du kommet, til jord skal du bli, messer presten. Jeg føler
meg så utrolig fattig. Alt jeg har igjen er et stort mørkt
tomrom inni hjertet. Jeg skulle ønske jeg kunne gråte,
men jeg har ingen tårer igjen. Jeg legger en gul rose på
den hvite kista di før du heises ned i mørket. Farvel
Silje, hvisker jeg lavt. Jeg vil aldri glemme deg.
Tid kommer og tid går. I dag er i går fortid, mens tiden
sakte men sikkert tikker seg nærmere og nærmere morgendagen.
Fremtiden. Den kan ikke stoppes. ikke spoles tilbake, heller ikke skyves
fremover. Ingen kan råde over tiden. Det eneste vi vet med sikkerhet
er at tiden alltid beveger seg fremover. Sekund for sekund for sekund,
minutt for minutt, time for time, dag etter dag, måned etter måned,
år etter år. Nærmere og nærmere en ukjent skjebne.
Tiden leger alle sår. Eller gjør den det?Tikk....takk...tikk....takk.....
Tenk før du handler neste gang. Det er ditt liv det handler om.
Veien er ingen lekeplass. Trafikkulykker berører ikke bare deg,
men også alle de som er glad i deg. Dine valg, holdninger og handlinger
i trafikken betyr noe.
 |
|
| Anne-Lene Frestad er fra Farsund, 18 år. Interesser: Lesehest, født med uhelbredelig skrivekløe, 60-tallsmusikk, shoppeholiker, maling og samvær med venner. Går på Eilert Sundt videregående. |
|
Bildet er laget av Marita Jørgensen, elev ved Strømsbu Videregående Skole.
Se også vinnerbidraget i Nullvisjon Lillehammers novellekonkurranse
her...